Foreningen Retten til en verdig død
Hjem-Politikerne og retten til frivillig selvbestemt død

I 2005 behandlet norske politikere spørsmålet om dødshjelp i forbindelse med straffelovsrevisjonen, og det var tverrpolitisk enighet om å opprettholde dagens forbud. Derfor er det i Norge klare juridiske grenser, men hvordan forholder det seg i forhold til de etiske sidene som dødshjelp tar opp i seg?

Legene viser til hevdvunnen praksis bundet opp av den hippokratiske legeeden i sin innstilning mot aktiv dødshjelp. I følge medisinhistorikeren Van Hooff betontes i den opprinnelige hippokratiske eden at legene ”ikke skulle delta verken i selve dødsprosessen eller i tilfeller der det var en naturlig død”. Samtidig forelå det ikke forbud mot at legene noen ganger “ ble tilkalt for å assistere ved frivillig død”. 

Det er heller ingen grunn til å overdrive betydningen av tradisjonelle legeholdninger. For eksempel er legenes holdninger og praksis om å beskytte og bevare menneskelivet endret i forbindelse med at abort ble politisk og legalt akseptert. Den tyske legen De Ridder sier at selvsagt er helbredelse det primære for legene, men samtidig er det etisk likestilt å sørge for en god måte å dø på.

Legeorganisasjonenes avstand fra å medvirke til aktiv dødshjelp kan i stor grad forklares med at de vil beskytte sin egen arbeidssituasjon. Det er trygt å følge entydige signaler om at legens oppgave er å redde liv. Betydelig vanskeligere blir det om en skal overveie å trekke inn et krav om å minimere lidelse og respekt for individets selvbestemmelse. Å ta avstand fra utvidete muligheter som legeassistert dødshjelp kan på sin side ligge i legeyrkets ’vested interests’, eller iboende interesser.

Legenes bastante syn er imidlertid i ferd med å bli utfordret, og den tyske legeforeningens president Jörg-Dietrich Hoppe har uttalt at dersom en lege er etisk komfortabel med å hjelpe noen å begå selvmord, ja så kan legen nå gjøre det uten sanksjoner fra legeforeningen. 

Fra religiøst hold kommer ofte innvendinger mot eutanasi fordi livet oppfattes som en gave fra Gud. En slik personlig innstilling må respekteres. Etisk og demokratisk betenkelig er det først når representanter fra ulike religiøse samfunn strever etter at deres tro skal bli generell lov for alle innbyggerne. Da har man trådt over grensen mellom personlig religiøsitet og sekterisk kamp som den svenske lege og forfatteren PC Jersild så treffende har kalt for religiøs imperialisme. Men innenfor de kristnes rekker finnes det en organisasjon som arbeider for dødshjelp. 

Christians supporting choice for Voluntary Euthanasia bestreber seg også med å skolere offentligheten gjennom mediene. Her legger de vekt å få frem at det er en sterk offentlig støtte blant opplyste og kristne for en legal rett til å ta eget liv og tar til motmæle mot den feilinformasjonen som mange religiøse talsmenn hevder i forhold til å ha rett til en rettferdig og smertefri død. 

Den politiske handteringen av dødshjelpsspørsmålene preges ellers av en summarisk motstand, blandet med forsøk på å unngå spørsmålet. Politikernes innstilling kan forklares ut i fra en redsel å støte bort en del av velger. Spørsmål om døden hører ikke til basisvelgernes interesser tror de. Høyre sier i sitt program tvert nei til aktiv dødshjelp. Dette har imidlertid brakt partiet på kollisjonskurs med sine velgere. FrP lytter til sine velgere og aksepterer aktiv dødshjelp, men fronter ikke saken i valgkampen. Venstresiden ligger heller ikke langt bak. Blant Arbeiderpartiets og Sosialistisk Venstrepartis velgere er tallet 70 %.

Tallene for Vest-Europa viser at mellom 60 og 90 prosent er tilhengere av å myke opp lovgivningen når det gjelder aktiv dødshjelp. I Norge er tallet i befolkningen i underkant av 70 prosent.

Derfor er det på tide at politikerne respekterer sine velgere!

 

 


< Forrige 10 av 10 
Skriv ut
Skriv ut       
Copyright 2013 - Foreningen Retten til en verdig død - Alt Rolfsen / BONO - Thomlesgate 4, 0270 - 991 26 980 Utviklet avAssist2net AS
 
 
Dine Logo